Det er rart å tenke på at for kun to måneder siden hadde vi våre «vanlige» liv. Det var da kvinner i hele verden tok til gatene for å protestere og å kreve våre rettigheter den 8. mars, den internasjonale kvinnedagen.
Selv om koronaviruset har tatt store deler av vår oppmerksomhet som tidligere omfanget andre sosiale problemer, og vi enda bombarderes av nyheter om situasjonen rundt virusets utvikling, er det nødvendig og sunt å fortsette debatt om kvinner og feminisme.
Tre dager før alarmene gikk, møttes vi i Bergen og diskuterte den feministiske bevegelsen i Colombia og legitimeringen av bruken av den feministiske kroppen som protestform. Året før, i rammen av de chilenske protestene, rundet en protestsang hele verden, kalt “en voldtektsmann på din vei” og enda en gang ble vi minnet på hvor viktig den feministiske kampen er. samtidig viste den latinamerikanske feminismen sin styrke til verden.
De latin amerikanske kvinnene i Norge organiserte seg også, og fra deres forskjellige nasjonaliteter, alder og ideologier, og delte 8. mars som et felleskap som gjenoppdaget seg selv.
I Oslo, gruppen «Femina», formet av latinamerikanere fra Peru og Colombia, skilte seg ut fra deltagelsen på den feministiske dagen i Norge. Lina Alvarez Reyes sa det klart og tydelig:
«Kjære alle sammen, de neste korte minuttene, vil eg ta dokkar med på en reise, bli med til en eksotisk feriedestinasjon med varmt temperatur og vakre landskap. Velkommen til landet hvor jeg kommer fra. Velkommen til latin amerika. Min hensikt nå er ikkje å ødelegge reise opplevelsen din, men eg må snakke om en alvorlig sykdom som preger oss alle i dag. Nei, eg snakker ikkje om koronaviruset, eg snakker om en annen alvorlig pandemi som kvinner og verden over er rammet av. Viruset heter patriarkatet.»
Vi må fortsette å snakke om feminisme fordi selv ved koronaviruset, fortsetter det å eksistere mange symptomer fra patriarkiet, som viser seg i tider med isolering.
Feminismen er nødvendig her og fremover.
Kvinner til fronten
I historien til Colombia finner vi at det har vært mange sterke og innflytelsesrike kvinner som kjempet for alle kvinner. Vi vil nevne viktige feminister fra det 20. Århundret i Colombia, for å vise at feminismen ikke har kommet nordfra, men at det alltid har vært vise feminister. Det er mye informasjon om bevegelsene til de kvinnelige colombianske lederne i begynnelsen av det forrige århundret, til og med tidligere, i løpet av “frigjøringsprosessen» , hvor kvinnene deltok, for eksempel i litterære talkshow, som spioner eller selv kjempet i geriljaer.
Historien forteller oss om Policarpa Salvarrieta, kjent som «La Pola», den berømte heroinen som spionerte for de uavhengige kreolene mot den spanske monarken og som ble henrettet offentlig, på «plaza mayor» i Bogotá.
Viss betingelsene av ulikheter allerede og alltid har vært tilstede siden opprettelsen av republikken Colombia, ville oppstarten av industrialiseringen av Colombia virkelig synliggjøre ulikhetene, også mellom mann og kvinne, som holdt dårlige arbeidsstillinger med verre arbeidsvilkår og lavere lønninger.
Kvinnestreiken: Arbeiderne fra Bello
Den 4. mars fyller den første feminine streiken 100 år i Colombia.
I 1920 i Bello, Antioquia, arbeiderkvinnene fra «fabrikken av veving i Bello»(den største i hele landet på det tidspunktet) ble utnyttet grovt og jobbet under inhumane forhold, i tillegg til at de ble trakassert av sine sjefer og ledere. De var til og med nektet å bruke sko.
De sosiale vilkårene var ikke gunstige, i et moralistisk og mannssjåvinist land. Den katolske kirken forbød gifte kvinner å bli ansatt, grunnet at deres plikt var å passe hus og barn.
I tillegg levde arbeiderne tett på hverandre, eller ved sentre med kristelig orientasjon ledet av nonner. Kirken tilbød seg å danne en arbeiderutdannelse, hvor det ble lært lojalitet og lydighet til lederne, konservering av dyden, og de kontrollerte jomfrudommen.
De fleste av arbeiderne på fabrikken var enten kvinner fra jordbruket, analfabeter, og fortrengte, i tillegg til gutter og jenter. På et punkt fikk folk nok og fant til å streike. Kollegaer av yrket, opprinnelig motvillig, sluttet seg også til streiken.
Kvinnene fra Bello var aldeles ikke underdanige, ikke bare pga. søken etter jobb på nye markeder, som dermed brøt med hva som var definert som deres plass i samfunnet, men også at de organiserte seg og protesterte. De krevde bedre arbeidsvilkår, tiltak mot ydmykelsene og trakasseringen som foregikk.
Dette viser at en del av colombianske kvinner utfordret tidlig makten til mennene, bedriftseiere, institusjoner og kirken, og de formet en feministisk motstandsfront mot utnyttingen av arbeiderne.
Streiken på fabrikken varte i 21 dager og hadde en slik effekt at den genererte debatt i regjeringskvartalene. Studenter, medier og sympatisører støttet opp om streiken. En barfot kvinne på 23 år, Betsabe Espinal, ledet streiken og forhandlingene, deltok i møtene, snakket med pressen og fremmet skapelsen av en solidaritetskomite.
Da dagen kom for streikens suksess, samlet en folkemengde og Betsabe seg, og de dro ikke fra plassen før kravene til streikerne ble oppfylt. Og selv om eieren av fabrikken sparket Betsabe og flere ansatte etter streiken, fikk den stor innvirkning for fremtiden.
Etter denne historiske hendelsen, brøt flere kvinner med styresettet og tok til streik, og krevde sine rettigheter.
“Blomsten av jobben”
Maria de los Ángeles Cano Márquez er sett på som den første kvinnelige politiske lederen i Colombia. Hun jobbet og hadde forskjellige roller, som bibliotekar, skribent, journalist, aktivist og en lang rekke andre foretak.
Hun sto ut pga hennes forsvar av rettighetene til arbeiderklassen, jordbruksarbeidere og kvinnene.
Forestill deg i perioden til våre oldeforeldre kvinnen Maria Cano, datter av foreldre i middelklassen, katolsk og liberal, som gikk i fengsel for å forsvare streikerne mot de dårlige arbeidsvilkårene på fabrikkene.
En kvinne fra tidlig 20 århundre, som verken giftet seg eller fikk barn, det var revolusjonært i hvilken som helst del i verden, også i de rikere og mer “siviliserte” landene.
Maria leste poesi og historie i arbeidernabolagene fordi hun trodde på ord og litteratur som drivkraft for forandring, slik at hun organiserte et gratis og etterhvert populært bibliotek. Slik ble Maria “blomsten til arbeidet”, en nasjonal figur som deltok i arbeiderbevegelsen.
Hun var en aktivist som dedikerte seg til å analysere arbeidernes arbeidsvilkår, og pga av dette valgte hun å ta en aktiv rolle og forsvarte arbeiderne og deres streik som gikk over hele landet, like fullt rettighetene til kvinnene som jordbruksarbeiderne.
Maria snakket om et arbeidsliv med 8 timer for hele Colombia: 8 timer arbeid, 8 timer med hvile og 8 timer med studier.
Politiske rettigheter – liberal republikk
Inntil 1932 ble kvinnene i Colombia behandlet juridisk som mindreårige.
Til dette øyeblikket kunne de ikke foreta seg noen juridisk akt uten autorisasjon av ektemaken, og kunne heller ikke styre sine goder eller oppgi forklaring i en rettssak.
Kvinnene i Colombia var straffet i tilfeller av utroskap mens mennene hadde ikke disse konsekvensene. Viss en mann myrdet hans kvinne, kvinnemord, hadde det heller ikke fatale konsekvenser, og viss han ikke myrdet, kunne han alltid få henne innesperret for utroskap.
Til listen la man til at kvinner ikke kunne studere videregående skole, i en kontekst der utdanningen var et privilegium for de rike, og de kvinner som tilbudt, ble utdannet og forberedt på roller som kirken styrte.
Det vil si, kvinnene, på lik linje som andre minoriteter i landet, som urfolket og afrokolombianerne, var i en urettferdig og diskriminerende situasjon.
Det var to kvinner i ledtog for kvinnekampen, Georgina Fletcher, spanske som bosatte seg i Colombia, og Ofelia Uribe, journalist og politiker i Colombia. I 1930 startet Georgina Fletcher det feminine kultursenteret, og sammen med Ofelia Uribe organiserte de en internasjonal feministisk kongress hvor det ble debattert angående slavetilstanden til kvinnen og den feminine frigjøringen.
Slik gikk det til at colombianske kvinner fikk studere videregående, ved universitetet og administrere sine egne goder. Fra 1936 kunne de holde offentlige roller selv om de ikke var innbyggere og det ble slutt på makten som menn hadde i å kunne gi kvinner dødsstraff.
Stemmerettigheten skulle komme 20 år senere, kun i 1954 hadde de rettighetene til å velge, å bli valgt og til å bli innbyggere. Det var heller ikke en gave som de fikk i fanget. De to kvinnene, Josefina Valencia og Esmeralda Arboleda presset hardt for å oppnå rettighetene.
De to tok seg av å samle underskrifter fra hele Colombia og slik ble det en realitet for kvinner å kunne få stemme og delta i styre av landet.
Takket være dette kunne våre besteforeldre og oldeforeldre stemme for første gang i 1957. Ja, vi var en av de siste landene i sør-amerika som fikk disse rettighetene, men det var ikke enkelt, de måtte tas: både for den katolske kirken og de mest konservative sektorene var kvinnens plass i hjemmet. Det er også sikkert at kvinnene som mobiliserte for å få stemmerett var den høyere klassen og middelklassen, de var hvite, og brukte sitt privilegium for alle kvinner i Colombia.
Samtidig var det ikke en slik standhaftighet rundt kampen for urfolk og svarte, minoriteter som historisk sett var diskriminerte i Colombia. Viss vi leser mellom linjene finner vi, for eksempel, at 1400 kvinner av urfolk skrev under på et opprop hvor de krevde at mennene sto opp mot reglementet og de urettferdige innrettelsene av “sivilisasjonen”, som viser at det var kvinner som sto opp – ikke hvite eller urbaniserte-, som stilte spørsmål om det aktuelle styresettet. Selv om de ikke presenterte seg som feminister, var de feminister i deres utøvelse, ved å bryte med det vante og utøve en søken for rettferdighet og likestilling.